Simen og Kaspers PL-blogg

  • Simen Stamsø Møller og Kasper Wikestad deler sine syn på Premier League
  • Bokmerk for jevnlige skråblikk fra verdens herligste liga
  • Oppdateres plutselig!
Hva vil du se?
Premier Leaks: Steve Cook-ordspillene som ble for drøye
  • Premier Leaks: Steve Cook-ordspillene som ble for drøye
  • PL-bloggen: Slik kom rundens spiller seg tilbake i form

Viktige hendelser

  • 04. nov 09:30

    The Italian Job

  • 09. sep 10:57

    10 ting å se opp for i helgens runde

  • 09. sep 09:15

    De Bruyne i TV 2-intervju: – Skal stoppe Zlatan slik vi alltid gjør det

+ SE ALLE HENDELSER I TIDSLINJE

    • Kasper Wikestadfor 10 dager siden
      Del

      «Where were you when you were us?»

      Jeg har vært på mange fotballkamper i mitt liv. Men få, om noen, så spesielle som den kampen på tirsdag.

      Wimbledon – Milton Keynes handlet ikke om rivalisering slik man kjenner det som vanlig fra fotballen. Heller ikke det vanlige «fotball-hatet». Det var ikke som et derby. Ikke om å ha «bragging rights» på arbeidsplassen dagen etter.

      Dette handlet om mennesker som hadde et fotballag de hadde vokst opp med, som de elsket og fulgte, men som ble tatt fra dem. Historien kjenner de aller fleste. Wimbledon ble tatt fra menneskene som var klubben, og flyttet til en by et helt annet sted ved navn Milton Keynes.

      På tirsdag kom Milton Keynes for aller første gang til Wimbledon. Og det ble en atmosfære som er vanskelig å beskrive.

      Jeg møtte chairman Erik Samuelson på hans kontor før kampen. Han ønsket ingenting annet enn å få kampen unnagjort og ferdig, forhåpentligvis med tre poeng. Og han fryktet bråk. AFC Wimbledon har gjennom sin 15 år lange eksistens opparbeidet seg enorm med goodwill gjennom det fantastiske arbeidet som er gjort siden den summariske prøvespillingen på et jorde for 15 år siden. Mye av det kunne gått tapt om det ble opptøyer i forbindelse med kampen.

      Forsiden på kampprogrammet. Ingenting om Milton Keynes eller at det er en kamp som skal spilles 

      Stemningen rundt Kingsmeadow var spesiell før kamp. Kampprogrammet liknet ikke noe jeg har sett tidligere. Milton Keynes var ikke nevnt på forsiden av programmet. Kun tidspunktet på kick off ga noen indikasjon om at det var en kamp som skulle spilles. I notatene til manager Neal Ardley ble ikke Milton Keynes nevnt én gang – heller ikke noe om kampen. I stedet skrev han om støtteapparatet og om hvordan de jobber.Kun én side omhandlet Milton Keynes. Kun tekst, ingen bilder, og kun om enkeltspillere.

      Manager Neal Ardleys notater i programmet. Ikke ett ord om kampen. 

      Og Milton Keynes ble selvsagt ikke omtalt med «Dons» etter navnet. Et navn de har stjålet fra Wimbledon, og nektet å gi tilbake. Wimbledon er tross alt «The Dons», og slik vil det forbli.

      Den eneste siden Milton Keynes ble omtalt i programmet. 

      Kampen gikk uten antydning til bråk. Klubben gjorde en kjempejobb, politiet likeså. Det var ikke engang det man kan kalle «ampert» slik man ofte ser rundt kamper når man er i England. Alle oppførte seg. Det gjelder også Milton Keynes-fansen.

      Men på tribunene var det elektrisk.

      «Where were you when you were us?» runget. Det samme gjorde sangene om laget som kun blir omtalt som «Franchise» av Wimbledon-supporterne.

      Pete Winkelman, Milton Keynes styreformann og en av de sentrale skikkelsene i flyttingen, var på plass. Ikke på tribunen der motstandernes executives blir tatt i mot, der var han ikke velkommen, men blant bortesupporterne. Og han fikk selvsagt passet påskrevet.

      Dette var kampen ingen av lagene noen gang skulle ønske at de måtte spille. Det var også kampen begge lagene måtte vinne – men der det uansett kun kunne bli én vinner. Og Wimbledon vant. Også kampen.

      «Femten år, og dere har ikke fått til noe» og «Det tok kun ni år» var sanger som ble sunget fra hjemmefansen – og hvem kan nekte for at de har et poeng?

      «We dont’t buy history. We make it» 

      Jeg har vært på Kingsmeadow før. Men jeg har aldri opplevd at alle fire deler av stadion har sunget i kor sammen i nesten samtlige 90 minutter. Det var et enormt trykk, ikke bare av volum, men av følelser. Men det var aldri truende. Det var aldri aggressivt.

      Det var første gangen Milton Keynes kom til Wimbledon.

      Jeg tror det var godt for begge parter å være ferdig med denne. Det er et forhold som aldri kan bli reparert. Det kunne hjulpet om Milton Keynes hadde fjernet «Dons» og latt Wimbledon få ha FA cup-troféet sitt. Men følelsene hos Wimbldeon-supportere vil leve videre.

      Nå har de tatt igjen Milton Keynes. De ligger seks poeng foran dem på tabellen. Det tok under femten år. Byggeplanene for nytt stadion på Plough Lane ligger klare. Kanskje går de hver sin vei fra nå.

      Opplevelsen fra tirsdag vil uansett sitte i for alltid for samtlige som var til stede. 

    • TV 2for 16 dager siden
      Del
    • Simen Stamsø Møllerfor 16 dager siden
      Del

      Hei bloggen.

      Nå er det én uke siden jeg flyttet til England for å følge engelsk fotball på nært hold, og viktigst av alt; spille selv.

      Endelig er helgen kommet.
      Jeg er tatt ut i troppen til hjemmekampen mot Hoddesdon Town.

      I første episode av dokumentaren om mitt liv her borte så vi bilder av prøvespillet i januar. Jeg var elendig – skled rundt som Bambi på isen. Flaut var det.

      Heldigvis fikk jeg vist meg fram på tirsdagens trening. Plastknottene var byttet ut med jern og skuddene gikk i mål. Kanskje skjønner medspillerne mine at jeg ikke er en fisefin tv-mann med kameramann på slep, men faktisk mener alvor og kan hjelpe laget i sesonginnspurten.

      Torsdagstreningen var en ny vekker. Et velkommen til Non League. Hoddesdon Town, vår neste motstander, er visst et skikkelig kjøttlag.

      Hvordan trener man to dager før en sånn kamp?

      Vår trener, Cristian, født i Barcelona, kastet ballen opp i lufta. Fikk vi tak i ballen og slo tre pasninger ble det ett poeng. Gikk ballen ut ble en ny en kastet inn, fem meter over bakken. Jeg fikk noen smeller og delte ut min første (ufrivillige) albue. That's football. Eller noe.

      Det fikk meg uansett til å tenke på hva en annen katalansk Englands-farer, Pep Guardiola, sa etter at Manchester City tapte for Leicester; ”we don’t practice tackling”. Det gjør vi.

      Før treninga var jeg i Lincoln og besøkte byens mirakellag, som nå skal til Arsenal for å spille FA-cup-kvartfinale. Det blir den første kvartfinalen med et lag utenfor ligasystemet siden 1914.

      Lørdag er det alvor. På Emirates og på Second Meadow.

      Jeg starter på benken. I 9. divisjon. Fire divisjoner nedenfor bittelille Lincoln. Spissen som starter i stedet for meg er råsterk. Han er nok ikke lillebroren til kultfiguren Adebayo Akinfenwa – selv om jeg hadde trodd deg om du sa han var det.

      Vinner vi så klatrer vi forbi Hoddesdon på tabellen.
      Jeg har ikke peiling på hvordan nivå de holder. Som norsk fjerde divisjon? Sjette? Andre?

      Kanskje er jeg en supersub, kanskje er jeg en flopp.

      Det er lenge siden jeg har vært nervøs før en fotballkamp ...

    • Simen Stamsø Møllerfor 22 dager siden
      Del
      Spissduellen.

      Forrige helg så vi to tilnærmet
      identiske situasjoner som på mange måter oppsummerer Harry Kane og Romelu Lukaku. De brøt igjennom forsvaret på høyresiden og stormet mot keeper. Begge hadde en medspiller bedre plassert. Lukaku ignorerte Enner Valencia, stormet framover og kranglet inn sitt 17. seriemål. Kane spilte Dele Alli på blank kasse.

      Én av dem gir meg troen på at klubbspilleren på øverste nivå ikke er død – én er bare halvveis i sitt soloprosjekt på vei til verdenstoppen.

      Det er deilig å endelig kunne kalle Harry Kane en verdensklassespiss. Han gjør fortsatt en del feil i banespillet, men det gjorde også spillere som Alan Shearer, Ruud van Nistelrooy og Samuel Eto’o. Alle har de en helt uvurderlig spisskompetanse; å sette ballen i mål.

      Tottenhams formasjonsendring har gjort Kane godt. Med Dele Alli og Christian Eriksen nærmere seg er han aldri langt unna en genial pasning. Før helgens kamper hadde han like mange mål (12) som Lionel Messi i 2017.

      Etter sparkingen av Claudio Ranieri mente mange at sjarmen og/eller lojaliteten er borte fra fotballen. De siste årene har vi også tatt farvel med klubbikoner som Javier Zanetti, Alessandro Del Piero, Xavi, Ryan Giggs og Steven Gerrard – spillere som hver især kun forbindes med én klubb.

      I det som kan bli Francesco Tottis siste år i Roma er det godt å ha folk som Harry Kane. For når Tottenham gjør det bedre enn noen gang i hans levetid, og han er den seriøse idrettsmannen han er, virker det åpenbart at det bare finnes plass til én klubb i hans hjerte og forhåpentligvis også i hans karriere.

      Alle har ikke gleden av å spille i den absolutte eliten for sin hjemklubb. Noen må ta en lang reise på leting etter lykke. En reise som for Romelu Lukaku ikke er over.

      Han var bare 16 år da han debuterte for Anderlecht. Dermed ble han det første utnevnte vidunderbarnet i den sterke 93-generasjonen (Pogba, Icardi, Dybala, Kane ++). Med skyhøye forventninger på seg flyttet han som 18-åring til England og Chelsea. Der gikk det skeis. Siden har fansen til West Bromwich og Everton fått glede av Lukakus sult på mål og suksess.

      Likevel var de fleste av Evertons supportere misfornøyde med Lukaku i høst. Da jeg snakket med folk på Goodison Park var oppfattelsen at stjernespissen var lat og kun spilte for seg selv, ikke lagkameratene og klubben. Tallene viste at han var spissen som løp kortest og sprintet minst i ligaen. Han hadde også et alt annet enn positivt kroppsspråk. Han fikk jo ikke ballen når han ville.

      Så har vinteren gjort Everton godt. Siden jul har laget tatt flest poeng i ligaen. Nå treffer nemlig pasningene Lukaku og han treffer som vanlig mål. Men han slår ikke rot på et lag utenfor toppen. Han er ikke ved sin endestasjon.

      Romelus pappa Roger Lukaku sa i mars i fjor at sønnen burde spille for Bayern München eller Real Madrid. Og solomålet mot Sunderland i forrige runde var et tegn på at den store belgieren fortsatt er på en slags audition.

      Det kan han selvsagt ikke klandres for. Alle er ikke happy med det nest beste, og spisse albuer og egoisme trengs ofte for å nå toppen. Se bare på Cristiano Ronaldo. Og Zlatan Ibrahimovic ...

      Hvem som vinner superspissduellen på White Hart Lane må fotballgudene vite.  


    • Kasper Wikestadfor en måned siden
      Del

      Historisk dårlig.

      Det har blitt spilt ligafotball i England i rundt 130 år. Aldri har et ligamesterskap blitt forsvart dårligere enn det Leicester har prestert så langt denne sesongen.

      Nå hører det med til historien at England aldri tidligere har hatt en mer sensasjonell ligamester, heller.

      Men tallene fra denne sesongen er smått utrolige de også.

      Omregnet til 3 poeng for seier, er Sheffield United det laget som har forsvart ligamesterskapet sitt dårligst. De gikk fra å vinne i 1897/98-sesongen til å ta 1,12 poeng per kamp i snitt sesongen etter.

      Leicester har så langt denne sesongen 0,84 poeng per kamp i snitt.

      Sheffield United rykket heller ikke ned den påfølgende sesongen. De eneste som har gjort det, er Manchester City i 1938. Men selv de gjorde det langt bedre enn det Leicester har gjort så langt denne sesongen. Med 42 kamper, rykket de ned med 50 poeng (om de hadde fått tre poeng for seier), altså et snitt på 1,19 poeng per kamp.

      Leicester har fremdeles ikke scoret et ligamål etter nyttår – de har gått seks trake kamper uten å score. Om de skulle mislykkes med å score mot Liverpool i kveld, vil de bli første laget i Premier League med en slik rekke siden Derby i 2007. Den sesongen fikk Derby totalt 11 poeng, så er det nevnt.

      De er det eneste av 92 ligalag som ennå ikke har scoret i 2017, og de er første laget siden Stoke i 1985 som ikke har scoret på sine seks første ligakamper i et kalenderår.

      Det eneste positive man kan finne nå er at de for to sesonger siden hadde tre poeng færre etter 25 runder enn det de har nå. Da berget de plassen.

      De trenger en ny sluttspurt med fart i.

      For etter at Claudio Ranieri fikk sparken, har de falt ned under nedrykksstreken. Craig Shakespeare var assistent både da de berget seg og da de vant ligamesterskapet. Nå har han ansvaret for å få poeng på tavla inntil en permanent løsning er på plass.

    • Kasper Wikestadfor en måned siden
      Del

      Ble Ranieri sviktet?

      Det var ikke noe sjokk, men når sparkingen kom, var det likevel overraskende. Claudio Ranieri er ferdig som Leicester-manager.

      Dilemmaet Leicester-ledelsen har stått overfor er åpenbart. Claudio Ranieri ga byen og fotballklubben Leicester noe de aldri kunne drømme om. Tidenes mest overraskende ligamesterskap. Skal vi tro oddssetterne var det mer sannsynlig at Elvis skulle spasere sprell levende i Memphis’ gater, eller at daværende statsminister David Cameron skulle bli Aston Villa-manager.

      Det betyr at Claudio Ranieris navn for alltid vil være skrevet i både Leicester- og Premier League-historien med gullskrift. Og at statuen av italieneren skulle vært reist utenfor King Power Stadium for lengst.

      SVIKTET? Har Claudio Ranieri blitt sviktet av sin egne? FOTO: NTB SCANPIX 

      Samtidig har denne sesongen, men noen unntak som innsatsen Champions League, vært en nedtur. De har ennå ikke scoret et ligamål etter nyttår. De har 32 færre poeng enn på samme tid forrige sesong da de kun tapte tre ligakamper totalt – nå har de allerede tapt 14. De har ennå ikke vunnet på bortebane.

      Så hva skal man gjøre? Leve på forrige sesongs meritter, eller ta grep?

      Det er ikke mer enn et par uker siden jeg satt sammen med Ranieri og intervjuet han om dette. For han var forrige sesong glemt. Alt handlet om nåtiden. Om overlevelse i Premier League. Det er antakelig slik Leicesters eiere ha tenkt også.

      Leicester-krisen startet egentlig i dagene etter at Premier League-troféet ble løftet. De hadde ikke noe valg da N’Golo Kanté vill skifte beite grunnet utkjøpsklausulen. Men han ble ikke erstattet på en god nok måte. Spillere som hadde overprestert ble belønnet med kjempekontrakter. Og tegnene på mette spillere som ikke kunne klare å nå opp på forrige sesongs nivå, kom tidlig.

      For hvor kom spillerne som skulle holde ligavinnerne på tå hev? Fremdeles spiller stort sett ti av de elleve faste fra jubelsesongen. Nesten uten konkurranse. For i stedet for å handle fra en hylle som tidligere vill vært helt utilgjengelig for en klubb som Leicester, handlet man spillere som man håpet skulle bli storspillere.

      tillegg til at Leicester denne sesongen har blitt møtt av lag som har behandlet dem med den respekten en ligamester fortjener. Da har det plutselig blitt vanskeligere for spillere som Jamie Vardy og Ryiad Mahrez.

      Samtidig skal vi ikke glemme hva Leicester er. De rykket opp fra Premier League. De var avskrevet som ferdig rykket ned før de hadde en fantastisk avslutning på sesongen under Nigel Pearson. Og så var det ligaen. Dette er langt nærmere nivået deres.

      Jeg skrev følgende før sesongen:
      «Jeg tror ikke Leicester blir topp 10. Kanskje man til og med skal tjene seg noen av de kronene man ikke fikk ved å ikke tippe dem som ligamester forrige sesong, ved å spille noen småkroner på nedrykk denne gangen?»

      Før kampen mot Swansea ga Leicester-ledelsen Claudio Ranieri sin «unwavering support». Eier Vichai Srivaddhanaprabha fløy inn for å møte med Ranieri og vise sin støtte under kampen. Nå er både tweeten og saken om «unwavering support» fjernet av klubben.

      Så mye for støtten. Nå var det slutt. Ranieri fortjener all verdens respekt for det han har gjort. Han burde også fått mer tid til å snu det. Kampen mot Sevilla hadde mye positivt i seg for Ranieris menn. De liknet til og med litt på slik de var sist sesong. Og resultatet gir håp om avansement til tross for at Sevilla fremdeles er favoritter.

      SÅ FREMOVER: Claudio Ranieri så fremover mot oppgavene som ventet da jeg møtte han for to uker siden. FOTO: OLOF ANDERSSON/TV 2 

      Det skrives at Ranieri ble sviktet av spillerne. Om det stemmer, fortjener de nesten å gå ned. Det har over lengre tid vært lekkasjer fra garderoben, og det underbygger jo spekulasjonene.

      Har de gått til eierne og bedt om Ranieris hode, finnes det nesten ikke ord. Overbetalte og underpresterende som de har vært.

      Og eierne har da blitt satt i en nesten umulig situasjon.

      PS! Ser at Roberto Mancini er blant dem som linkes til den ledige manager-jobben. Han har som kjent en fortid i klubben. Da var han for smart for alle. Med Trevor Benjamin og Ade Akinbiyi foran seg, sendte Mancini den ene geniale stikkeren etter den andre. Det skjønte Benjamin og Akinbiyi lite av – de løp motsatt vei hver gang. Så gjenstår det å se om han er for smart for illojale Leicester-stjerner også.


    • Kasper Wikestadfor en måned siden
      Del

      Engasjement har blitt apati. 

      Blackburn mot Manchester United. Det var en gang, i ikke en altfor fjern fortid, at det
      var sus over det oppgjøret.
      En kamp Sir Alex’ menn på ingen måte kunne ta for gitt. Ewood Park var et meget tøft sted å komme til, og de hadde et lag som kunne slå alle.

      Det var en stund nesten litt utenkelig å se for seg Premier League uten Blackburn. Elleve strake sesonger hadde de i den øverste divisjonen.

      De var mønsterbruket bygget opp av den lokale Jack Walker. De ble rasert av Venky’s. Walker hadde snudd seg i graven om han hadde sett hva som hadde skjedd med klubben som nå har en gjeld på over en milliard kroner og ligger tre poeng fra trygg plass i Championship.

      Dette skrev jeg om Blackburn for seks og et halvt år siden. Da spilte de fremdeles i Premier League, men alle så hvor det bar allerede da.

      For klubber som Blackburn, som betyr så mye for lokalsamfunnet, er kontakten med menneskene som bryr seg om klubben, alfa omega. Slik var Blackburn. Fansen var inkludert. Klubben drev til det beste for lokalbefolkningen. Etter at Venky’s tok over, har det vært tyst. Ikke bare har de alle fleste avgjørelsene vært uforståelig, sportslig har det gått dårligere sesong for sesong, økonomien så dårlig at man står på kanten av stupet – det er helt stille fra de indiske eierne.

      Bryr de seg? Det er det ingen som vet.

      BORTE: Null engasjement. Venky's har ødelagt Blackburn. FOTO: NTB SCANPIX 

      Folk som prøver å lufte sine bekymringer har ingen steder å henvende seg. Alle som var kontinuitetsbærere på ledersiden har blitt presset ut. Og selvsagt – mange som bor i Blackburn, som har gått på kamper hele sitt liv, boikotter nå. Eller de bryr seg ikke lenger. Engasjement har blitt apati – forståelig nok.

      Nå handler det om å overleve i Championship for Blackburn som hadde rundt 30 000 tilskuere på Ewood Park da de spilte i Premier League. Nå er det en tredjedel.

      I kveld blir det imidlertid mye folk. Kanskje kan de gi spillerne en boost, og kanskje kan de gi dem inspirasjon til en langspurt i ligaspillet. Man kan i alle fall håpe.

      For det er trist å se Blackburn i den forfatningen de er i nå. Og når Manchester United kommer på besøk, står en av klubbens helter fra ligamesterskapet i 1995, den ene halvdelen av SAS, på sidelinjen. Han skal jobbe som ekspert for BT Sports, og jeg er sikker på at han gråter litt på innsiden når han ser hvordan den stolte klubben hans har blitt.

      BEDRE TIDER: Henning Berg og Chris Sutton under de gode tidene på Ewood Park. FOTO: NTB SCANPIX 


    Siste overganger

    25/03
    Menno Heus
    Utrecht
    Kontraktsforlengelse
    0
    25/03
    Jeff Hardeveld
    Utrecht
    Kontraktsforlengelse
    0
    24/03
    Arnór Sigurdsson
    Akranes
    Norrkoping
    Kontrakt
    Ikke tilgjengelig
    24/03
    Haruna Garba
    Dubai Club
    Djurgaarden
    Kontrakt
    Fritransfer
    24/03
    Besard Sabovic
    Djurgaarden
    Brommapojkarna
    Lån
    Ikke tilgjengelig
    Se alle overganger

    Innspill til Kasper og Simen?

    Tips oss på 02255 eller klikk her for å sende inn ditt tips.