Simen og Kaspers PL-blogg

  • Simen Stamsø Møller og Kasper Wikestad deler sine syn på Premier League
  • Bokmerk for jevnlige skråblikk fra verdens herligste liga
  • Oppdateres plutselig!
Hva vil du se?
Premier Leaks: Steve Cook-ordspillene som ble for drøye
  • Premier Leaks: Steve Cook-ordspillene som ble for drøye
  • PL-bloggen: Slik kom rundens spiller seg tilbake i form

Viktige hendelser

  • 04. nov 09:30

    The Italian Job

  • 09. sep 10:57

    10 ting å se opp for i helgens runde

  • 09. sep 09:15

    De Bruyne i TV 2-intervju: – Skal stoppe Zlatan slik vi alltid gjør det

+ SE ALLE HENDELSER I TIDSLINJE

    • Kasper Wikestadfor 11 dager siden
      Del

      Agüeros manglende anerkjennelse.

      PFA har kommet med sine nominasjoner til Årets spiller i Premier League. Det var ingen overraskelse at Sergio Agüero ikke var blant de nominerte. Det har han kun vært én gang siden han ankom engelsk fotball sommeren 2011. Han har aldri vært på PFA Årets lag.

      by Kasper Wikestad

      Når man ser på hva han har utrettet, er det faktisk helt sprøtt.

      Selv ikke da han ble toppscorer i Premier League i 2014/15-sesongen var han nominert til Årets spiller.

      * Toppscorer i Premier League i 2014/15-sesongen med 26 ligamål.

      * 28 mål på 38 kamper denne sesongen (16 mål i Premier League). Ingen har flere mål i alle turneringer denne sesongen. Zlatan Ibrahimovic har 27.

      * Har scoret over 25 mål (alle turneringer) i fem av seks sesonger hos Manchester City.

      * Har scoret mot 29 av 30 klubber han har møtt i Premier League (Bolton er unntaket).

      * 118 mål på 175 Premier League-kamper. For å sammenllikne; Didier Drogba scoret 104 mål på 254 ligakamper.

      * Manchester City tredje mestscorende i historien med 164 mål. Tommy Johnson har 166, mens Eric Brook endte på 178 mål.

      * Scoret 27 mål (på 31 kamper) i Premier League i 2016. Ingen hadde flere.

      * Scoret 24 Premier League-mål forrige sesong. Harry Kane eneste med flere (25).

      * Brukte 147 Premier League-kamper på å nå 100 mål. Raskeste siden Alan Shearer.

      * Vunnet Premier League to ganger.

      Denne sesongen har han stått over sju kamper med karantene. Han ble vraket for Gabriel Jesus. Men har han klaget sin nød? Aldri. Agüero er den perfekte spilleren å ha i sin klubb. Leverer alltid, scorer masse mål og holder seg til å la beina snakke.

      Men er det en av grunnene til at han alltid blir oversett? Det er vanskelig å si. Konkurrentene på spissplass de siste sesongene har vært engelske, som Harry Kane, Jamie Vardy, Daniel Sturridge og Wayne Rooney. I tillegg til spillere som har hatt kanonsesonger som Robin van Persie og Luis Suarez. Agëro har bare scoret masse mål – hver eneste sesong, han.

      Og det har på mange måter gjort han til en av de mest undervurderte stjernene i Premier League. Spør du meg har han ikke fått anerkjennelsen han fortjener. Og nå kan det i tillegg være slutt.

      Gabriel Jesus tok plassen til argentineren da han ankom klubben. Det spekuleres i Alexis Sanchez og andre stjerner på vei inn.

      Jeg kan ikke forstå annet enn om man skulle velge seg én spiller, som ikke virker å ha nykker, som ikke klager når livet går han i mot, som tar instruksjoner og som gjør den defensive jobben når han bli bedt om det – og som ikke minst scorer hauger av mål, alltid, så må Agüero være blant dem.

      Han er umåtelig populær blant de lyseblå i Manchester. Jeg mistenker at supportere av andre klubber også går med en liten softspot for faren til Maradonas barnebarn.

      Han er 28 år, og egentlig på høyden av sin karriere. Det har massevis av mål igjen i han.

      Men han kan visst gjøre alt – anerkjennelsen lar vente på seg. Denne sesongen har nominerte Zlatan Ibrahimovic scoret hvert 143. minutt, mens Alexis Sanchez har scoret hvert 141. minutt i Premier League.

      Sergio Agüero? Hvert 123. minutt. 


    • Kasper Wikestadfor 11 dager siden
      Del

    • Simen Stamsø Møllerfor 16 dager siden
      Del

      Still fearless.

      Hva vil være den største bragden; Leicester som Premier
      League-vinnere 2015/16 eller Leicester som Champions League-vinner 2016/17?

      Tenk at jeg i det hele tatt skriver dette.

      Selv om jeg forstår poenget med at tilfeldigheter kan være en viktigere faktor i Champions League ettersom den i antall kamper bare tilsvarer 1/3 av ligaspillet, mener jeg at en triumf blant kontinentets største klubber vil rage høyest. I fjor så vi tidenes snublefest blant kanonene i Premier League. Bare ett lag hadde suksess i toppen. Og avstanden fra toppen av England til toppen av Europa er fortsatt stor.

      De neste dagene venter to fryktede bortebaner. Først en tur til Goodison Park i dag (søndag). Onsdag kveld kan Leicester City bli det siste bortelaget i en Champions League-kamp på ærverdige Vicente Calderón i Madrid.

      Jeg tror absolutt ikke det skjer, men har samtidig gitt opp å være bastant når det gjelder den gjengen der.

      Før den tid skal Claudio Ranieri delta i Monday Night Football på Sky Sports. Det forventes at den sparkede mirakelmannen skal lette på sløret og fortelle hva som egentlig skjedde da hans thailandske sjefer tok den knallharde avgjørelsen å kvitte seg med ham.

      Spillerne hadde åpenbart sluttet å jobbe like hardt som de gjorde for italieneren og en tilnærmet unison fotballverden fordømte sparkingen.

      Men siden Ranieri forsvant har Leicester vært seg selv igjen. Eller hvem er egentlig Leicester? Uansett. Under Craig Shakespeares ledelse er laget ute av nedrykksstriden og videre til kvartfinale i Champions League. Absolutt alt går på skinner.

      Derfor har det blitt snakket om at Claudio Ranieri nærmest ble utsatt for mytteri.

      Dette er selvsagt bare sludder. Aldri i verden om profesjonelle fotballspillere, som sammen med sin manager har stått for tidenes fotballbragd, ville ofret plassen sin i Premier League for å bli kvitt ham et
      halvt år senere.
      Samtidig skal det sies at jeg har lest og hørt fra flere hold at den særdeles sympatiske italieneren bak lukkede garderobedører ikke alltid er den snille bestefaren vi ser på tv. Kanskje det var han som ikke stolte på spillerne – kanskje han var urimelig og utydelig overfor dem.

      Den siste halvannen måneden har Leicester igjen bevist at de mer enn noe annet er et lag som er avhengig av å være i flytsonen.

      Personifiseringen av dette er naturligvis Jamie Vardy. For ham er det alt eller ingenting. I starten av denne sesongen, som i mange andre av hans mange sesonger på fotballbanen, var det bortimot ingenting. Han scoret fem mål på de 22 kampene Ranieri var manager. Så har han puttet like mange på kun fem kamper under Shakespeare. Det har bare løsnet.

      Den mye omtalte og vanskelig forklarte flytsonen handler mye om det mentale; om kraften av lagarbeid når kollektivet fungerer til punkt og prikke. 

      Én viktig del av Jamie Vardys jobb i fjor var alle sprintene han foretok med mål å plage motstandere som var i besittelse av ballen. Spissen er jo det første pressleddet i forsvar. Med den innsatsen satt han standarden for en massiv laginnsats. De bak ham hadde ingen andre valg enn å hive seg på og bevege seg med ham – som ham.

      Som spiss vet jeg at denne defensive jobben er mye enklere når man er i medvind og/eller laget leder og gjør det bra. Dette er et mentalt element som kommer av godfølelse og lyst og deretter ofte bidrar til flytsone. Legg merke til jobben han gjør i de viktige kampene som kommer nå. 

      Det er på denne tiden av sesongen man skal toppe formen. Det er nå heder, ære og belønninger deles ut. Leicester og Jamie Vardy har prikket toppformen på perfekt tidspunkt. De er ikke langt unna like gode som de var på samme tid forrige sesong.

      Likevel har de når sant skal sies har aldri vært klarere underdogs enn de er denne uka.

      Vi tror innerst inne ikke at de klarer det i år heller. 

      Men denne merkelige gjengen frykter fortsatt ingenting.


    • Simen Stamsø Møllerfor 20 dager siden
      Del
      Dette er ikke over.

      Takk til Sam Allardyce og Crystal Palace. Plutselig er det liv i vårens tittelkamp Premier League. Og før denne onsdagen er omme kan døra, som nå står på gløtt for Tottenham, dyttes på vidt gap.

      Spiller for spiller er startelleverene til de seks topplagene i Premier League tilnærmet like gode. Denne sesongen har samtlige hatt oppturer og nedturer. Men kun i europacupene har Tottenham vært regelrett skuffende.

      I Premier League har de scoret flere mål enn Manchester City, sluppet inn færrest av alle og tapt færrest kamper.

      De har vunnet de siste ti hjemmekampene, og scorer mål selv med Harry Kane ute.

      Her i England snakkes og skrives det mye om Chelseas hyggelige kampprogram i innspurten. Jeg klarer ikke å se at Tottenham sine kamper er tøffere. I fet skrift er kampene jeg klassifiserer som vanskelige.


      * Begge møter sannsynligvis 3-4 lag som ikke har stort å spille for.
       

      * Spurs er råsterke hjemme og har de vanskeligste kampene på
      White Hart Lane.

      * Chelsea skal til Old Trafford og møte José Mourinho .
      ..


      Vi har snakket om at skader er det eneste som kan ødelegge for Chelsea.

      Deres sesong skjøt for alvor fart da pragmatikeren Antonio Conte fant en formasjon som fikk det beste ut av mannskapet hans. Mest overraskende har Victor Moses’ flotte bidrag som vingback vært. Med nigerianeren skadet var helgens kamp den første i ligaen uten den bakre sekseren (Courtois, Moses, Azpilicueta, Luíz, Cahill, Alonso) intakt siden omleggingen til 3-4-3. Manchester Citys venstreving Leroy Sané er for tiden i fyr og flamme – noe som gjør fraværet av Moses ekstra prekært i kveld.

      Den mest fascinerende duellen er uansett Sergio Agüero vs. David Luíz.

      Sistnevnte sliter fortsatt med et vondt kne etter skrekktaklingen fra Agüero i forrige møte. Hvorfor argentinske Agüero virker å hate brasilianeren vites ikke, men det var ikke første gang Luíz fikk smake City-spillerens knotter – noe lignende skjedde nemlig i 2013.

      På godt eller vondt blir denne fighten viktig i kveldens kamp.

      Jeg har tillatt meg å leke litt med potensiell utvikling i tabelltoppen denne onsdagskvelden. Utgangspunktet er at Tottenham slår Swansea.

      Via www.worldfootball.net

      Tre ganger før har Antonio Conte, jaget av flere lag, ledet
      soleklart sterkeste Juventus til forholdsvis komfortable seriemesterskap.


      Som
      spiller fikk han derimot smertelig erfare at man ikke skal ta noe for gitt.
      I 99/00-sesongen hadde Conte, Zidane, Del Piero og deres Juve en luke på ni poeng ned til Lazio med åtte kamper igjen. På sesongens siste dag smatt Lazio forbi.

      Chelsea er fortsatt store favoritter til å vinne ligaen.

      Men i kveld kan et vagt håp bli til berettiget tro for Tottenham.

    • Kasper Wikestadfor en måned siden
      Del

      «Where were you when you were us?»

      Jeg har vært på mange fotballkamper i mitt liv. Men få, om noen, så spesielle som den kampen på tirsdag.

      Wimbledon – Milton Keynes handlet ikke om rivalisering slik man kjenner det som vanlig fra fotballen. Heller ikke det vanlige «fotball-hatet». Det var ikke som et derby. Ikke om å ha «bragging rights» på arbeidsplassen dagen etter.

      Dette handlet om mennesker som hadde et fotballag de hadde vokst opp med, som de elsket og fulgte, men som ble tatt fra dem. Historien kjenner de aller fleste. Wimbledon ble tatt fra menneskene som var klubben, og flyttet til en by et helt annet sted ved navn Milton Keynes.

      På tirsdag kom Milton Keynes for aller første gang til Wimbledon. Og det ble en atmosfære som er vanskelig å beskrive.

      Jeg møtte chairman Erik Samuelson på hans kontor før kampen. Han ønsket ingenting annet enn å få kampen unnagjort og ferdig, forhåpentligvis med tre poeng. Og han fryktet bråk. AFC Wimbledon har gjennom sin 15 år lange eksistens opparbeidet seg enorm med goodwill gjennom det fantastiske arbeidet som er gjort siden den summariske prøvespillingen på et jorde for 15 år siden. Mye av det kunne gått tapt om det ble opptøyer i forbindelse med kampen.

      Forsiden på kampprogrammet. Ingenting om Milton Keynes eller at det er en kamp som skal spilles 

      Stemningen rundt Kingsmeadow var spesiell før kamp. Kampprogrammet liknet ikke noe jeg har sett tidligere. Milton Keynes var ikke nevnt på forsiden av programmet. Kun tidspunktet på kick off ga noen indikasjon om at det var en kamp som skulle spilles. I notatene til manager Neal Ardley ble ikke Milton Keynes nevnt én gang – heller ikke noe om kampen. I stedet skrev han om støtteapparatet og om hvordan de jobber.Kun én side omhandlet Milton Keynes. Kun tekst, ingen bilder, og kun om enkeltspillere.

      Manager Neal Ardleys notater i programmet. Ikke ett ord om kampen. 

      Og Milton Keynes ble selvsagt ikke omtalt med «Dons» etter navnet. Et navn de har stjålet fra Wimbledon, og nektet å gi tilbake. Wimbledon er tross alt «The Dons», og slik vil det forbli.

      Den eneste siden Milton Keynes ble omtalt i programmet. 

      Kampen gikk uten antydning til bråk. Klubben gjorde en kjempejobb, politiet likeså. Det var ikke engang det man kan kalle «ampert» slik man ofte ser rundt kamper når man er i England. Alle oppførte seg. Det gjelder også Milton Keynes-fansen.

      Men på tribunene var det elektrisk.

      «Where were you when you were us?» runget. Det samme gjorde sangene om laget som kun blir omtalt som «Franchise» av Wimbledon-supporterne.

      Pete Winkelman, Milton Keynes styreformann og en av de sentrale skikkelsene i flyttingen, var på plass. Ikke på tribunen der motstandernes executives blir tatt i mot, der var han ikke velkommen, men blant bortesupporterne. Og han fikk selvsagt passet påskrevet.

      Dette var kampen ingen av lagene noen gang skulle ønske at de måtte spille. Det var også kampen begge lagene måtte vinne – men der det uansett kun kunne bli én vinner. Og Wimbledon vant. Også kampen.

      «Femten år, og dere har ikke fått til noe» og «Det tok kun ni år» var sanger som ble sunget fra hjemmefansen – og hvem kan nekte for at de har et poeng?

      «We dont’t buy history. We make it» 

      Jeg har vært på Kingsmeadow før. Men jeg har aldri opplevd at alle fire deler av stadion har sunget i kor sammen i nesten samtlige 90 minutter. Det var et enormt trykk, ikke bare av volum, men av følelser. Men det var aldri truende. Det var aldri aggressivt.

      Det var første gangen Milton Keynes kom til Wimbledon.

      Jeg tror det var godt for begge parter å være ferdig med denne. Det er et forhold som aldri kan bli reparert. Det kunne hjulpet om Milton Keynes hadde fjernet «Dons» og latt Wimbledon få ha FA cup-troféet sitt. Men følelsene hos Wimbldeon-supportere vil leve videre.

      Nå har de tatt igjen Milton Keynes. De ligger seks poeng foran dem på tabellen. Det tok under femten år. Byggeplanene for nytt stadion på Plough Lane ligger klare. Kanskje går de hver sin vei fra nå.

      Opplevelsen fra tirsdag vil uansett sitte i for alltid for samtlige som var til stede. 

    • TV 2for en måned siden
      Del
    • Simen Stamsø Møllerfor en måned siden
      Del

      Hei bloggen.

      Nå er det én uke siden jeg flyttet til England for å følge engelsk fotball på nært hold, og viktigst av alt; spille selv.

      Endelig er helgen kommet.
      Jeg er tatt ut i troppen til hjemmekampen mot Hoddesdon Town.

      I første episode av dokumentaren om mitt liv her borte så vi bilder av prøvespillet i januar. Jeg var elendig – skled rundt som Bambi på isen. Flaut var det.

      Heldigvis fikk jeg vist meg fram på tirsdagens trening. Plastknottene var byttet ut med jern og skuddene gikk i mål. Kanskje skjønner medspillerne mine at jeg ikke er en fisefin tv-mann med kameramann på slep, men faktisk mener alvor og kan hjelpe laget i sesonginnspurten.

      Torsdagstreningen var en ny vekker. Et velkommen til Non League. Hoddesdon Town, vår neste motstander, er visst et skikkelig kjøttlag.

      Hvordan trener man to dager før en sånn kamp?

      Vår trener, Cristian, født i Barcelona, kastet ballen opp i lufta. Fikk vi tak i ballen og slo tre pasninger ble det ett poeng. Gikk ballen ut ble en ny en kastet inn, fem meter over bakken. Jeg fikk noen smeller og delte ut min første (ufrivillige) albue. That's football. Eller noe.

      Det fikk meg uansett til å tenke på hva en annen katalansk Englands-farer, Pep Guardiola, sa etter at Manchester City tapte for Leicester; ”we don’t practice tackling”. Det gjør vi.

      Før treninga var jeg i Lincoln og besøkte byens mirakellag, som nå skal til Arsenal for å spille FA-cup-kvartfinale. Det blir den første kvartfinalen med et lag utenfor ligasystemet siden 1914.

      Lørdag er det alvor. På Emirates og på Second Meadow.

      Jeg starter på benken. I 9. divisjon. Fire divisjoner nedenfor bittelille Lincoln. Spissen som starter i stedet for meg er råsterk. Han er nok ikke lillebroren til kultfiguren Adebayo Akinfenwa – selv om jeg hadde trodd deg om du sa han var det.

      Vinner vi så klatrer vi forbi Hoddesdon på tabellen.
      Jeg har ikke peiling på hvordan nivå de holder. Som norsk fjerde divisjon? Sjette? Andre?

      Kanskje er jeg en supersub, kanskje er jeg en flopp.

      Det er lenge siden jeg har vært nervøs før en fotballkamp ...

    Siste overganger

    09:05
    Brandon Barker
    Manchester City
    Rotherham
    Lån
    Ikke tilgjengelig
    23:50
    Nuno Pinto
    Vitoria de Setubal
    Kontraktsforlengelse
    0
    23:40
    Joel Matip
    Schalke 04
    Liverpool
    Kontrakt
    Fritransfer
    23/04
    Lorenzo Insigne
    SSC Napoli
    Kontraktsforlengelse
    0
    22/04
    Zymer Bytyqi
    Viking
    Kontraktsforlengelse
    0
    Se alle overganger

    Innspill til Kasper og Simen?

    Tips oss på 02255 eller klikk her for å sende inn ditt tips.