Simen og Kaspers PL-blogg

  • Simen Stamsø Møller og Kasper Wikestad deler sine syn på Premier League
  • Bokmerk for jevnlige skråblikk fra verdens herligste liga
  • Oppdateres plutselig!
Hva vil du se?
Premier Leaks: Steve Cook-ordspillene som ble for drøye
  • Premier Leaks: Steve Cook-ordspillene som ble for drøye
  • PL-bloggen: Slik kom rundens spiller seg tilbake i form

Viktige hendelser

  • 04. nov 09:30

    The Italian Job

  • 09. sep 10:57

    10 ting å se opp for i helgens runde

  • 09. sep 09:15

    De Bruyne i TV 2-intervju: – Skal stoppe Zlatan slik vi alltid gjør det

+ SE ALLE HENDELSER I TIDSLINJE

    • Kasper Wikestadfor 5 måneder siden
      Del

      John Terry fortjente å få regissere egen avskjed.

      John Terry er mannen som gjennom nesten 20 år i engelsk toppfotball har splittet folk. Han har vært enten elsket eller hatet. Det har vært episoder både utenfor banen og på den. En John Terry i full drakt og med kapteinsbind jublende etter en Champions League-finale han ikke spilte, kommer ikke til å glemmes.

      Og så kom øyeblikket på søndag. John Terrys farvel med sine egne på Stamford Bridge.

      Jammen klarte han å lage kontroverser igjen. Denne gangen fordi han regisserte sin egen avskjed i det 26. minutt – samme minutt som nummeret han bærer på drakta.

      John Terry tar farvel med egne supportere etter kampen. FOTO: KASPER WIKESTAD 
      by Kasper Wikestad

      Men dette er en kaptein som har vært i en klubb siden 
      han var et barn.
      En kaptein som har 717 kamper for klubben. En kaptein som har vunnet 15 troféer, 12 av dem som kaptein. Fem Premier League-titler, samtlige som kaptein.

      Han er en legende. Og uansett hva andre måtte mene om han – hans egne elsker han.

      Søndagen var ikke tiden for å dra frem alt det andre. Søndagen var den ene dagen det eneste riktige var å legge alt annet til siden, og virkelig sette pris på hva en stor spiller har gjort i en klubbs største periode. En periode der russiske penger har gitt suksess, har det vært et eget produkt som har vært den dominerende skikkelsen. Det er ganske unikt.

      Jeg var til stede på Stamford Bridge. Øyeblikket der kampen ble stoppet og en beveget John Terry tok farvel med arenaen han har spilt 345 kamper, var spesielt. Uavhengig av hvordan det var regissert.

      Og jeg er av den bestemte mening at dette er ikke noe enhver kan gjøre, men har du vært den spilleren John Terry har vært i Chelsea, så er det greit. CV’en hans i én klubb taler for seg selv. Han hadde et behov for å si farvel på sin måte, og det er faktisk helt greit. Det er en situasjon det er lett å latterliggjøre, men som for noen få likevel er innenfor. Han fikk avskjeden han ønsket seg, og ikke minst supporterne fikk avskjeden med Terry som de ønsket seg.

      Terry spaserer av banen i det 26. minutt mens lagkompisene ståre æresvakt. FOTO: NTB SCANPIX
      by Kasper Wikestad

      Antonio Conte har ikke firet på noe som helst, heller 
      ikke ovenfor John Terry, som han har holdt på benken, denne sesongen.
      Men her ga han sin tommel opp, og det forteller også noe om Terrys posisjon.

      I spillertunnelen et par timer før kamp, ble jeg vitne til hans ikke fullt så offentlige farvel til mennesker i klubben som har betydd mye for han, og som han har betydd mye for. Det var tårer der og. Klemmer som nesten aldri tok slutt. Lykkeønskninger. Sterke følelser.

      Så man kan gjerne ta John Terry for veldig mye. Det er nok å velge i. Men denne søndagen var ikke anledningen for det. Det var anledningen for å hylle en klubblegende. Og at han selv var med på å regissere det, har han faktisk gjort seg fortjent til.

    • Kasper Wikestadfor 5 måneder siden
      Del

      Terry spaserer av banen i det 26. minutt mens lagkompisene ståre æresvakt. FOTO: NTB SCANPIX

    • Kasper Wikestadfor 5 måneder siden
      Del

    • Kasper Wikestadfor 5 måneder siden
      Del

      Er røverkjøpene flaks?

      Kan man tro klubber som finner en juvel av en spiller, og som skryter av at de har fulgt spilleren så og så lenge, og at dette er et utslag av god jobbing fremfor flaks?

      Noen ganger begynner jeg å lure.

      West Ham hentet ni spillere etter forrige sesong. Kan man si at noen av dem har slått til?

      Det kan vi la West Ham selv svare på. Da de avholdt sin årlige galla med prisutdelinger, delte de også ut prisen «Signing of the season», altså årets kjøp. Utmerkelsen gikk til en spiller som har startet åtte (8) ligakamper denne sesongen.

      Edimilson Fernandes.

      For meg er det den største erkjennelsen av at man har mislyktes totalt på overgangsmarkedet klubben kunne gjort. For hvis det er det beste kjøpet man gjorde, hva da med resten? Svaret gir seg selv.

      Det gjorde svaret da den samme utmerkelsen skulle deles ut forrige sesong også. Dimitri Payet var sammen med N’Golo Kanté de to beste signeringene i hele Premier League. Flaks, eller et resultat av grundig og godt håndverk?

      For å si det sånn; N’Golo Kanté startet sesongen for Leicester på benken. Og da han fikk sin første kamp fra start, var det på venstrekanten. Deretter oppdaget de etter hvert hvilket fantastisk midtbaneanker de hadde i hendene.

      Jeg kunne sikkert gått gjennom mange andre klubber, for det er utrolig mye rart mange steder. Men den listen ville blitt for lang. Og kanskje føles det urettferdig overfor West Ham, men å bomme som de gjorde foran denne sesongen, er oppsiktsvekkende. Og det går de langt i å vedgå selv ved kåringen av «Signing of the season».

      Og mens jeg er inne på temaet om klubbenes prisutdelinger til seg selv. Hva er egentlig greia med å feire seg selv i så stor grad som man gjør? Alle klubbene har det. Og på den kvelden har visst sesongen vært fantastisk, uavhengig om man har rykket ned, havnet på nedre halvdel, eller vunnet ligaen.

      Feire seg selv skal man visst gjøre uansett.

      Listen av priser begynner å bli lang. Her skal visst de fleste få. «Årets spiller» og «Årets mål» er greit. Kanskje et par kategorier til.

      Men hva skjer med «Årets redning»? Den dukker opp, rett nok ikke hos de fleste. Om det er i en klubb som har hatt en førstekeeper de har brukt hele sesongen, kunne man vel strengt tatt gjort om kåringen til «Årets keeper»?

      «Performance of the season»? Spar meg. Og hvor mange «Årets spiller» klarer man å kåre? Spillernes, fansens, sponsorenes. Noen flere?

      Uansett – det blir en spennende sommer. Premier League-klubbene har mer penger enn noen gang. For mye penger til å gjøre en grundig og god nok jobb? Det skal jeg ikke uttale meg om. Men at noen klubber bør treffe bedre denne sommeren enn de gjorde den foregående, det er det ingen tvil om (*kremt* Sissoko, Xhaka, Musa, Kapustka, Nolito, Gibson, Fischer, van der Hoorn, Pienaar, Batshuayi, Karius, Bravo, Lucas *kremt*)

    • Kasper Wikestadfor 5 måneder siden
      Del

      Nå eller aldri for Spurs?

      Når Tottenham entrer London Stadium i kveld, er det for å legge press på Chelsea, men også for å se at gresset ikke alltid er grønnere på den andre siden.

      Det er noen likhetstrekk der som kan være bekymringsfulle.

      West Hams hjemmeform siste sesongen de spilte på gamle, ærverdige Boleyn Ground, var en av deres beste gjennom tidene. På samme måte setter Tottenham stadig nye rekorder på White Hart Lane i deres siste sesong på den banen.

      Da West Ham trodde de var klare til å ta det neste steget med flyttingen til et nytt, enormt, stadion, så viste det seg at det ble to steg tilbake i stedet. Der West Ham tok 34 poeng på eget gress forrige sesong, står de nå med 22 hjemmepoeng med to kamper igjen å spille på London Stadium.

      Men enda verre – der West Ham var et fryktet lag å møte på Londons østkant mye på grunn av atmosfæren på Boleyn Ground, er det ingen som frykter hjemmefansen på rene, sterile, åpne London Stadium.

      Tottenham er godt i gang med sin flytteprosess. Sist gang jeg var på White Hart Lane, følte jeg nesten at jeg sto midt på banen i deres nye stadion. Veggene rundt var allerede massive. Og i motsetning til hos West Ham, skal den nye arenaen i langt større grad bygges som et stadion for fotball. Men White Hart Lane blir det ikke.Jeg er en nostalgiker. Kall meg gjerne også en dust.

      Jeg er glad i det gamle. Jeg liker ikke forandring. Hjemme ligger det VHS-kassetter med kamper og sesongoppsummeringer fra 80- og 90-tallet. Alt var ikke bedre før, men noen ganger føles det sånn.

      Boleyn Ground sett fra kommentatorplass 
      by Kasper Wikestad

      Jeg elsket Boleyn Ground. Og jeg elsker White Hart Lane. Og jeg kan ikke fordra noen av de nye stadionene som er bygget – spesielt ikke de som er bygget etter like moduler. Det finnes altså arenaer i Premier League og Championship som er prikk like, med fargen på setene som eneste forskjell. Og det i et land der fotballstadioners særegenhet og sjel har vært helt unik.

      Et godt tegn på hvor intim et stadion er, er om det kommer til munnhuggeri med fans på de første radene og spillere. Det skjer nesten hver gang på White Hart Lane. Slik blir det ikke når den nye arenaen står ferdig. Dessuten tar det ofte tid før man finner seg til rette i sitt nye hjem.

      Der ligger definitivt noe av faren for Tottenham. Forrige sesong hadde de tidenes mulighet til å ta sitt første ligagull siden Bill Nicholsons tid på starten av 60-tallet. Denne sesongen har de sjansen igjen. Men hva om de ikke klarer det denne gangen?

      Wembley har ikke vist seg som stedet for Spurs. Se bare på disse Tottenham-resultatene på Wembley siden 2007:

      SEIER mot Chelsea (Ligacupfinale, 2008)

      TAP mot Man Utd (Ligacupfinale 2009)

      TAP mot Portsmouth (FA cup-semifinale 2010)

      TAP mot Chelsea (FA cup-semifinale 2012)

      TAP mot Chelsea (Ligacupfinale 2015)

      TAP mot Monaco (Champions League 2016)

      TAP mot Leverkusen (Champions League 2016)

      SEIER mot CSKA (Champions League 2016)

      UAVGJORT mot Gent (Champions League 2016)

      Det er ikke en hyggelig rekke, og det likner veldig lite på 16 seire, 2 uavgjorte og 0 tap som er fasit på White Hart Lane i Premier League denne sesongen.

      Herlige White Hart Lane vannes før en kamp tidligere denne sesongen 

      Kan det bety at det er nå eller «aldri» for Tottenham?

      Det er vanskelig å si, men jeg ville vært bekymret om jeg holdt med de liljehvite. De har et fantastisk lag. Et lag som ikke minst stort sett består av unge og relativt unge spillere – med ambisjoner. Om de mislykkes på Wembley, hva da? Om de ikke får det til når den nye arenaen blir tatt i bruk, klarer de å beholde kjernen i laget da?

      «You don’t know what you’ve got till it’s gone», er et kjent uttrykk.

      Jeg er ganske sikker på at det finnes West Ham-supportere som har fått ny kjennskap til det ordtaket, og som nesten får tårer i øynene med tanke på hva de hadde.

      Tottenham nekter å slippe Chelsea av synet. Men for West Ham ville det vært fantastisk om de klarte å ødelegge for rivalen i kveldens derby. De husker ennå 2006 da Spurs-laget satt på do, mens The Hammers knuste Champions League-drømmen hjemme på Boleyn Ground.

      I kveld håper Slaven Bilic, hans spillere og supportere å lage herlige minner på sitt nye stadion. Bilic håper det hjelper med flomlys en fredag kveld. Tidenes siste kamp på Boleyn Ground ble også spilt på kvelden på en ukedag. Da var det elektrisk. Kan man klare å gjenskape noe av det samme i kveld? Er det fysisk mulig å gjenskape det samme på London Stadium? Jeg tviler.

      Men et sted må man begynne å samle nye minner.

      For et derby det kommer til å bli.

    • Kasper Wikestadfor 6 måneder siden
      Del

      Agüeros manglende anerkjennelse.

      PFA har kommet med sine nominasjoner til Årets spiller i Premier League. Det var ingen overraskelse at Sergio Agüero ikke var blant de nominerte. Det har han kun vært én gang siden han ankom engelsk fotball sommeren 2011. Han har aldri vært på PFA Årets lag.

      by Kasper Wikestad

      Når man ser på hva han har utrettet, er det faktisk helt sprøtt.

      Selv ikke da han ble toppscorer i Premier League i 2014/15-sesongen var han nominert til Årets spiller.

      * Toppscorer i Premier League i 2014/15-sesongen med 26 ligamål.

      * 28 mål på 38 kamper denne sesongen (16 mål i Premier League). Ingen har flere mål i alle turneringer denne sesongen. Zlatan Ibrahimovic har 27.

      * Har scoret over 25 mål (alle turneringer) i fem av seks sesonger hos Manchester City.

      * Har scoret mot 29 av 30 klubber han har møtt i Premier League (Bolton er unntaket).

      * 118 mål på 175 Premier League-kamper. For å sammenllikne; Didier Drogba scoret 104 mål på 254 ligakamper.

      * Manchester City tredje mestscorende i historien med 164 mål. Tommy Johnson har 166, mens Eric Brook endte på 178 mål.

      * Scoret 27 mål (på 31 kamper) i Premier League i 2016. Ingen hadde flere.

      * Scoret 24 Premier League-mål forrige sesong. Harry Kane eneste med flere (25).

      * Brukte 147 Premier League-kamper på å nå 100 mål. Raskeste siden Alan Shearer.

      * Vunnet Premier League to ganger.

      Denne sesongen har han stått over sju kamper med karantene. Han ble vraket for Gabriel Jesus. Men har han klaget sin nød? Aldri. Agüero er den perfekte spilleren å ha i sin klubb. Leverer alltid, scorer masse mål og holder seg til å la beina snakke.

      Men er det en av grunnene til at han alltid blir oversett? Det er vanskelig å si. Konkurrentene på spissplass de siste sesongene har vært engelske, som Harry Kane, Jamie Vardy, Daniel Sturridge og Wayne Rooney. I tillegg til spillere som har hatt kanonsesonger som Robin van Persie og Luis Suarez. Agëro har bare scoret masse mål – hver eneste sesong, han.

      Og det har på mange måter gjort han til en av de mest undervurderte stjernene i Premier League. Spør du meg har han ikke fått anerkjennelsen han fortjener. Og nå kan det i tillegg være slutt.

      Gabriel Jesus tok plassen til argentineren da han ankom klubben. Det spekuleres i Alexis Sanchez og andre stjerner på vei inn.

      Jeg kan ikke forstå annet enn om man skulle velge seg én spiller, som ikke virker å ha nykker, som ikke klager når livet går han i mot, som tar instruksjoner og som gjør den defensive jobben når han bli bedt om det – og som ikke minst scorer hauger av mål, alltid, så må Agüero være blant dem.

      Han er umåtelig populær blant de lyseblå i Manchester. Jeg mistenker at supportere av andre klubber også går med en liten softspot for faren til Maradonas barnebarn.

      Han er 28 år, og egentlig på høyden av sin karriere. Det har massevis av mål igjen i han.

      Men han kan visst gjøre alt – anerkjennelsen lar vente på seg. Denne sesongen har nominerte Zlatan Ibrahimovic scoret hvert 143. minutt, mens Alexis Sanchez har scoret hvert 141. minutt i Premier League.

      Sergio Agüero? Hvert 123. minutt. 


    • Kasper Wikestadfor 6 måneder siden
      Del

    • Simen Stamsø Møllerfor 6 måneder siden
      Del

      Still fearless.

      Hva vil være den største bragden; Leicester som Premier
      League-vinnere 2015/16 eller Leicester som Champions League-vinner 2016/17?

      Tenk at jeg i det hele tatt skriver dette.

      Selv om jeg forstår poenget med at tilfeldigheter kan være en viktigere faktor i Champions League ettersom den i antall kamper bare tilsvarer 1/3 av ligaspillet, mener jeg at en triumf blant kontinentets største klubber vil rage høyest. I fjor så vi tidenes snublefest blant kanonene i Premier League. Bare ett lag hadde suksess i toppen. Og avstanden fra toppen av England til toppen av Europa er fortsatt stor.

      De neste dagene venter to fryktede bortebaner. Først en tur til Goodison Park i dag (søndag). Onsdag kveld kan Leicester City bli det siste bortelaget i en Champions League-kamp på ærverdige Vicente Calderón i Madrid.

      Jeg tror absolutt ikke det skjer, men har samtidig gitt opp å være bastant når det gjelder den gjengen der.

      Før den tid skal Claudio Ranieri delta i Monday Night Football på Sky Sports. Det forventes at den sparkede mirakelmannen skal lette på sløret og fortelle hva som egentlig skjedde da hans thailandske sjefer tok den knallharde avgjørelsen å kvitte seg med ham.

      Spillerne hadde åpenbart sluttet å jobbe like hardt som de gjorde for italieneren og en tilnærmet unison fotballverden fordømte sparkingen.

      Men siden Ranieri forsvant har Leicester vært seg selv igjen. Eller hvem er egentlig Leicester? Uansett. Under Craig Shakespeares ledelse er laget ute av nedrykksstriden og videre til kvartfinale i Champions League. Absolutt alt går på skinner.

      Derfor har det blitt snakket om at Claudio Ranieri nærmest ble utsatt for mytteri.

      Dette er selvsagt bare sludder. Aldri i verden om profesjonelle fotballspillere, som sammen med sin manager har stått for tidenes fotballbragd, ville ofret plassen sin i Premier League for å bli kvitt ham et
      halvt år senere.
      Samtidig skal det sies at jeg har lest og hørt fra flere hold at den særdeles sympatiske italieneren bak lukkede garderobedører ikke alltid er den snille bestefaren vi ser på tv. Kanskje det var han som ikke stolte på spillerne – kanskje han var urimelig og utydelig overfor dem.

      Den siste halvannen måneden har Leicester igjen bevist at de mer enn noe annet er et lag som er avhengig av å være i flytsonen.

      Personifiseringen av dette er naturligvis Jamie Vardy. For ham er det alt eller ingenting. I starten av denne sesongen, som i mange andre av hans mange sesonger på fotballbanen, var det bortimot ingenting. Han scoret fem mål på de 22 kampene Ranieri var manager. Så har han puttet like mange på kun fem kamper under Shakespeare. Det har bare løsnet.

      Den mye omtalte og vanskelig forklarte flytsonen handler mye om det mentale; om kraften av lagarbeid når kollektivet fungerer til punkt og prikke. 

      Én viktig del av Jamie Vardys jobb i fjor var alle sprintene han foretok med mål å plage motstandere som var i besittelse av ballen. Spissen er jo det første pressleddet i forsvar. Med den innsatsen satt han standarden for en massiv laginnsats. De bak ham hadde ingen andre valg enn å hive seg på og bevege seg med ham – som ham.

      Som spiss vet jeg at denne defensive jobben er mye enklere når man er i medvind og/eller laget leder og gjør det bra. Dette er et mentalt element som kommer av godfølelse og lyst og deretter ofte bidrar til flytsone. Legg merke til jobben han gjør i de viktige kampene som kommer nå. 

      Det er på denne tiden av sesongen man skal toppe formen. Det er nå heder, ære og belønninger deles ut. Leicester og Jamie Vardy har prikket toppformen på perfekt tidspunkt. De er ikke langt unna like gode som de var på samme tid forrige sesong.

      Likevel har de når sant skal sies har aldri vært klarere underdogs enn de er denne uka.

      Vi tror innerst inne ikke at de klarer det i år heller. 

      Men denne merkelige gjengen frykter fortsatt ingenting.


    • Simen Stamsø Møllerfor 6 måneder siden
      Del
      Dette er ikke over.

      Takk til Sam Allardyce og Crystal Palace. Plutselig er det liv i vårens tittelkamp Premier League. Og før denne onsdagen er omme kan døra, som nå står på gløtt for Tottenham, dyttes på vidt gap.

      Spiller for spiller er startelleverene til de seks topplagene i Premier League tilnærmet like gode. Denne sesongen har samtlige hatt oppturer og nedturer. Men kun i europacupene har Tottenham vært regelrett skuffende.

      I Premier League har de scoret flere mål enn Manchester City, sluppet inn færrest av alle og tapt færrest kamper.

      De har vunnet de siste ti hjemmekampene, og scorer mål selv med Harry Kane ute.

      Her i England snakkes og skrives det mye om Chelseas hyggelige kampprogram i innspurten. Jeg klarer ikke å se at Tottenham sine kamper er tøffere. I fet skrift er kampene jeg klassifiserer som vanskelige.


      * Begge møter sannsynligvis 3-4 lag som ikke har stort å spille for.
       

      * Spurs er råsterke hjemme og har de vanskeligste kampene på
      White Hart Lane.

      * Chelsea skal til Old Trafford og møte José Mourinho .
      ..


      Vi har snakket om at skader er det eneste som kan ødelegge for Chelsea.

      Deres sesong skjøt for alvor fart da pragmatikeren Antonio Conte fant en formasjon som fikk det beste ut av mannskapet hans. Mest overraskende har Victor Moses’ flotte bidrag som vingback vært. Med nigerianeren skadet var helgens kamp den første i ligaen uten den bakre sekseren (Courtois, Moses, Azpilicueta, Luíz, Cahill, Alonso) intakt siden omleggingen til 3-4-3. Manchester Citys venstreving Leroy Sané er for tiden i fyr og flamme – noe som gjør fraværet av Moses ekstra prekært i kveld.

      Den mest fascinerende duellen er uansett Sergio Agüero vs. David Luíz.

      Sistnevnte sliter fortsatt med et vondt kne etter skrekktaklingen fra Agüero i forrige møte. Hvorfor argentinske Agüero virker å hate brasilianeren vites ikke, men det var ikke første gang Luíz fikk smake City-spillerens knotter – noe lignende skjedde nemlig i 2013.

      På godt eller vondt blir denne fighten viktig i kveldens kamp.

      Jeg har tillatt meg å leke litt med potensiell utvikling i tabelltoppen denne onsdagskvelden. Utgangspunktet er at Tottenham slår Swansea.

      Via www.worldfootball.net

      Tre ganger før har Antonio Conte, jaget av flere lag, ledet
      soleklart sterkeste Juventus til forholdsvis komfortable seriemesterskap.


      Som
      spiller fikk han derimot smertelig erfare at man ikke skal ta noe for gitt.
      I 99/00-sesongen hadde Conte, Zidane, Del Piero og deres Juve en luke på ni poeng ned til Lazio med åtte kamper igjen. På sesongens siste dag smatt Lazio forbi.

      Chelsea er fortsatt store favoritter til å vinne ligaen.

      Men i kveld kan et vagt håp bli til berettiget tro for Tottenham.

    Siste overganger

    20:53
    Guus Til
    AZ Alkmaar
    Kontraktsforlengelse
    0
    20:28
    Calum Woods
    Preston
    Kontraktsforlengelse
    0
    13/10
    Eduardo Expósito
    Deportivo La Coruna
    Kontraktsforlengelse
    0
    13/10
    Willi Orban
    RasenBallsport Leipzig
    Kontraktsforlengelse
    0
    13/10
    Mikel Merino
    Borussia Dortmund
    Newcastle United
    Kontrakt
    65 500 000
    Se alle overganger

    Innspill til Kasper og Simen?

    Tips oss på 02255 eller klikk her for å sende inn ditt tips.